Terje Isungset:

Mellom stokk og stein

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

En helnorsk musiker sitter foran meg. Øynene hans er klare som en fjellbekk. Meningene likeså, men likevel ikke uten ydmykhet. På scenen er han en formidabel spillemann som sier han har vært innom all slags musikk, unntatt ”de tre k-ene”; klassisk, korps og køntri. At det han holder på med skal hete ”jazz” er han ikke så opptatt av. Jazznytt møtte den travle multimusikeren Terje Isungset midt mellom et bestillingsverk og en barnekonsert.

Det første bandet øvde på låven, med Terje på malingbokser. Etter å ha spikret sammen alle naboens møbler for å lage scene, ble bandet kasta ut, men etablere straks ny base i en steinrøys (!). Da Terje var 8 år kjøpte han seg et brukt trommesett for 50 kroner og begynte å spille med far sin. I dag er han sentral i det vestnorske musikkmiljø, samtidig som han har bygget opp en verdensomspennende aktivitet.

– Hvilken betydning har det for deg som musiker at du kommer fra en fjellgård på Geilo?
– Det betyr mye for hvordan jeg spiller. Jeg tar konsekvensen av at jeg er oppvokst på en liten gård i Hallingdal og ikke i byen. Hvis jeg hadde vokst opp i for eksempel New York, så er jeg sikker på at jeg hadde spilt helt annerledes. For meg var det derfor helt utenkelig å dra til USA for å ta musikkutdanning. [Terje ler] Jeg tror vel heller ikke at jeg hadde kommet inn. Nei, jeg prøver å bygge på det jeg har og forsøker å være så ærlig som mulig mot meg selv. Det er ikke alltid så lett.
– Men du hørte vel også  på LP-plater, som oss andre…
– Ja, særlig med Billy Cobham, Lenny White, Weather Report og norske Rufus. Etter hvert ble jeg hekta på trommespillet til Elvin Jones. Han hadde en vanvittig energi og bidro til at jeg ble interessert i jazz og etter hvert flyttet til Bergen for å bli frilansmusiker der.
- Men i de siste åra har jeg ikke hatt noen store musikkhelter. Jeg blir inspirert av andre ting nå, for eksempel stillheten. Jeg dyrker stillheten på fjellet bevisst og kan gå lange turer alene. Den totale stillheten er vanskelig å finne og kanskje den største mangelvaren i det vestlige samfunnet.
– Du spiller på et arsenal av originale rytmeinstrumenter. Det å hente saker og ting inn fra naturen og spille på det, er det noe du alltid har gjort?
– For ca. 10 år siden oppsto det et behov inni hodet mitt for bestemte lyder, men instrumentene til å frembringe dem fantes ikke i musikkforetningen. I dag spiller jeg på ett instrument, med 200 deler. Men trestokkene, steinene, metallet, bjellene, cymbalene og trommene er ett integrert instrument. Det er de lydene jeg hører inni meg.
– Det er jo opp til musikeren selv å bestemme hva som er hans instrument. Det skal brukes til å formidle noe. [Terje blir tankefull] Det er jo relativt tilfeldig at for eksempel en trombone er definert som et musikkinstrument, mens noe annet ikke er det. Noen har jo funnet den opp, begynt å produsere den og puttet den inn i et orkester, sammen med de andre messinginstrumentene.
– Hva var idéen bak ”Floating Rhythms”, bestillingsverket ditt i Molde?
– ”Floating Rhythms” handler om kontraster mellom natur og industri. Det beskriver ulikheten mellom det tradisjonelle og der moderne mennesket, - med henholdsvis nedarvet kunnskap og tillært kunnskap, slik vi får den gjennom utdanning. I verket kommer kontrasten til uttrykk for eksempel når afrikansk folkemusikk settes opp mot metalliske fabrikklyder.
– Jeg opptatt av uttrykk, stemninger og form. Målet er å skape en egen type organisk energi. Ofte er jo et komponert verk basert på melodier og akkorder. Dette innebærer ofte at når musikerne kommer, er de hovedsakelig med på å utforme kompet. Men det må jo ikke nødvendigvis være melodier og akkorder som skaper uttrykket. Jeg har derfor tenkt motsatt: Jeg satte alle rammene, dvs. ulike komp som utgjorde ulike stemninger og energier. De håndplukkede musikerne sto da friere til å gi verket melodisk innhold.
– Jeg er dessuten opptatt av det visuelle, av estetikk i det hele tatt. Jeg ville bruke dansere til å forsterke musikken i verket. Dans er et kraftfullt uttrykksmiddel og har jo mange av de samme kunstneriske problemstillingene som musikk.
– Akkurat nå sitter det et par hundre barn og venter på at du og Karl Seglem skal begynne å spille. Er det ikke litt rart å skifte format slik over natta?
– Jeg liker variasjonen mellom stort og lite format. Begge deler er nødvendige for meg. Karl Seglem og jeg har spilt ca. 2000 barnehagekonserter for Rikskonsertene. Det er lærerikt og har gitt meg god erfaring i å takle et kresent publikum. Det er jo ingen nåde med barn! Enten er de med eller så er de uinteressert. Det er brutalt, men utrolig utviklende.
– Før du løper inn på scenen: Hvordan får du en tømmerstokk til å låte bra?
– Det er en hemmelighet.

Terje Isungset har medvirket på utallige plater bl.a. med Isglem, Utla, Sogn-A-Song og Orleysa. For et par år siden høstet han glimrende kritikker i pressen for sin egen debut ”Reise” (Nor-CD):
”Terje Isungset er selve personifiseringen av det utvidede perkusjonsbegrep […] både rystende og rensende…” (Terje Mosnes, Dagbladet).
”Trommedoktoren maner gudene frem så nyhogget kvist suser gjennom lokalet” (Hanne Farestvedt, Bergensavisen).
”Gud bedre hvor det svinger. Pur rock ’n roll” (Einar Engelstad, Bergens Tidende).

Intervjuet stod på trykk i Jazznytt 2000.

Roy Haynes:

En rytmisk moteløve

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Han har vært på scenen der det skjedde, der jazzen var «hot» og «moderne». 160 cm levende jazzhistorie sitter foran oss, og forteller om skandinavisk jazz og sportsbiler. Kjent for sin imponerende løpebane og sin elegante stil på utallige konserter og plater, er trommeslager Roy Haynes (75) en av de høyest aktede artistene på dagens jazzscene. Gjennom sin snart 60 år lange karrière har han spilt med, og influert, mange av historiens største jazzmusikerne, - fra Louis Armstrong til Pat Metheny.

– Du er en av de siste, gjenlevende nyskaperne fra 1940-tallet, som fremdeles er ute på turné, og klarer å spiller noe nytt… – Jeg er en av de få som er igjen fra tiden da folk som Charlie Parker sto lengst fram på scenen. Når man har spilt så lenge som jeg har, med alle disse utrolige artistene, og fremdeles er aktiv, så er det mange som vil spille med en. Det er nok derfor de fortsetter å ringe, unge som gamle, og det er jo hyggelig. Men jeg sier ikke ja til «alle» tilbud lenger, smiler Haynes.

Roy Owen Haynes ble født i Boston i 1926, og var tidlig omgitt av musikk. Hans eldre bror hørte på Ellington og Basie og hadde trommestikker, noe lille Roy snart fikk interesse for. Da han var 16 hadde han skaffet seg eget trommesett og lyttet intenst til trommemestere som Chick Webb og Jo Jones.

Fast bak trommene

Da krigen sluttet flyttet Haynes til New York for å spille med Luis Russells storband. Han spilte dessuten mye på klubbene i datidens mest kreative jazzstrøk; 52nd Street. To år etter ble han spurt om å spille i Lester Youngs band. I 1949 overtok han plassen etter Max Roach i Charlie Parker kvintett. I 1953 startet han et fem år langt samarbeid med sangerinnen Sarah Vaughan.
– Det er den lengste perioden jeg har holdt meg til samme band. Ikke rart, for Sarah var dynamitt, sier Haynes.
Stadig flere ville høre Haynes’ lette, dansende trommespill, alltid like presist, avslappet og swingende. Plateprodusentene konkurrerte om å få prege den snatrende lyden fra trommene hans til platerillene sine.
Haynes spilte fast med navn som Miles Davis og Thelonious Monk og var backup for Elvin Jones i John Coltrane kvartett. På slutten av 1960-tallet, på en turné med Stan Getz, møtte han en ung Chick Corea, - en pianist han har samarbeidet mye med i ulike perioder.

Energi

– Beskriv deg selv som trommeslager…
– Jeg er en swingtrommeslager av den gamle skolen, som liker å spille på et vanlig trommesett. Jeg har karibiske røtter og bruker rytmene derfra når jeg spiller. Jeg er opptatt av at energien i trommespillet mitt fordeles jevnt videre til de jeg spiller med.
– Jeg øver ikke på hotellrommet lenger, slik jeg pleide. Jeg øver på spillejobb. Dessuten tenker jeg ofte på forskjellige rytmemønstre; når jeg går bortover gaten, når jeg sykler, eller når jeg sitter i bilen.
– Er det forskjell på hvordan amerikanere og skandinaver spiller jazz?
– Mitt første møte med den skandinaviske folkemusikken var da jeg var på turné i Sverige med Stan Getz. Vi spilte melodien «Dear old Stockholm». Den er fremdeles en av mine favoritter og jeg har den med på min siste innspilling.
– Her i Skandinavia er det mange gode jazzmusikere. Ta for eksempel bassisten Niels Henning Ørsted Pedersen, som jeg laget plate med i København da jeg mottok den danske Jazzpar prisen for et par år siden. Niels Henning og de andre danske musikerne jeg spilte med var alle svært gode, men jeg synes ikke noen av dem låt utpreget «skandinavisk».
– Bassister og trommeslagere pleier å arbeide tett sammen. Hvem er din favorittbassist så langt?
– Det er svært vanskelig å plukke ut bare én. Jeg kommer til å våkne opp midt på natten og tenke at ’nei, jeg skulle ha nevnt den og den også’. Men hvis du insisterer, så må jeg innrømme at jeg likte å spille med Paul Chambers.

Råkjører

– Du er alltid en elegant herre på scenen…
– Jeg har alltid vært moteløve og interessert i behagelige og fargerike klær. Miles Davis og jeg pleide å gå i de samme klesbutikkene. I 1960 ble vi omtalt i Esquire Magazine, og var de eneste musikerne som figurerte på motelistene deres. Dette ble en slags sport, og vi satte vår ære i å være ’good lookin’’. Jeg tror dessuten publikum liker å se noe elegant, fremfor noe slaskete.
– Miles og jeg drev på med mer sprø ting også. Vi kjøpte hver vår sportsbil. Ingen av oss hadde førerkort eller greie på trafikkregler eller noe. Det endte med at vi kjørte de nye bilene våre gjennom Central Park, og at begge kolliderte med hvert sitt tre. Men det var gøy, ler Haynes.
– Jeg kjører ikke sånn lenger nå. Men jeg har et par biler jeg liker å lufte av og til. Jeg hører derimot aldri på musikk når jeg kjører bil, da mister jeg bare konsentrasjonen. Dessuten skal man lytte aktivt til musikk.
– Hva er ditt viktigste råd til yngre musikere?
– Skal man lære å spille et instrument, så må man ha ørene åpne. Mange unge musikere bruker all sin tid og energi på å lese musikk. De trener øynene sine, ikke ørene. Du vet, alt er så visuelt i våre dager, ’video this, video that’. Men som musiker må man utvikle øret.
Haynes henter også inspirasjon fra andre ting i livet enn musikk:
– Jeg har tre barn, fem barnebarn og mange venner, som jeg elsker å dele tiden med. Jeg driver også med mye annet rart, for eksempel akvarellmaling. Det hender også at jeg ser en god baseballkamp.
75-åringen bor fremdeles i New York, men fortsetter å spille inn plater og turnere.
– Livet er hellig. Man må nyte hvert minutt!
Noe Mr. Haynes tydeligvis gjør.

Plater med Roy Haynes:

«Roy Haynes Trio Featuring Danilo Perez & John Patitucci» (2000)
«My Shining Hour» (Storyville, 1999)
«Te-Vou» (Dreyfus, 1995)
«When It's Haynes, It Roars» (Dreyfus, 1994)
«Out of the Afternoon» (Impulse, 1962)
«Question and Answer» (Geffen) med Pat Metheny
«Trio Music» (ECM) med Chick Corea
«Now He Sings, Now He Sobs (Blue Note) med Chich Corea
«Live at Newport 1963» (Impulse) med John Coltrane
«In Action» (Riverside) med Thelonious Monk
«Jazzmasters #18» (Verve) med Sarah Vaughan
«Charlie Parker 1952» (Apple Records) med Charlie Parker
«The Immortal Lester Young» (Savoy) med Lester Young
+ et par hundre til…

Intervjuet stod på trykk i Jazznytt 2001.

Blindebukk med Paal Nilssen-Love

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Hvis han er med, er bandet sikret energi, og publikum får en rytmisk utblåsning. Han er et råskinn bak trommene, og visste dessuten en hel del om Jazznytts utvalgte haug med rytmesterke plater, - flere av dem godt utenfor det som kalles ”jazz”. Paal Nilssen-Love (født i Molde, julaften 1974) har siden han begynte å spille, drevet med mange former for jazzmusikk, men er særlig kjent for sitt omfattende virke innen fri improvisasjon.

John Scofield:

The Bumper

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

John Scofield kommer rett fra Bare Jazz, der han har kjøpt en plastpose med plater og utbryter: 
- En fantastisk butikk med utrolig hyggelig innehaver! Jeg fikk bl.a. tak i en gammel plate med Stan Getz, pluss Keith Jarretts nyeste og den siste til Pat Metheny, med min gamle venn Bill Stewart på trommer.

Jazznytt møter Scofield på en litt annerledes Europaturné, en turné helt uten konserter, der målet ikke er å spille gitar, men å markedsføre den nye platen ”Bump”. For popstjerner er dette en helt vanlig arbeidsmetode. Scofield jobber også slik nå, via plateselskapet Verve, selv om han er jazzgitarist fra Ohio.

Startet i Oslo

- Aller første gang jeg besøkte Europa var i 1975. Da spilte jeg med trommeslageren Billy Cobham. Han var jo datidens helt innen jazzrock. Første spillejobb var i Oslo, jeg tror stedet hadde et fransk navn ... Chateau Neuf?
- Jeg var egentlig ikke så interessert i jazzrock på den tiden, men elsket blues, jeg elsket Muddy Waters og B.B. King! Jeg likte dessuten ”vanlig” jazz og hadde spilt litt med vibrafonisten Gary Burton.
- I dag, 25 år etter, henter jeg elementer fra både blues, jazz og funk. Det er så mye som ennå ikke er oppdaget innen disse ulike formene for musikk.
De fleste jazzentusiaster vil si seg enige i at det var godt Scofield ikke endte opp som blues-gitarist. Skjønt det er verre å si hva han egentlig er endt opp som. Nå eksperimenterer han nemlig med lydbehandling, ulike ukjente rytmeseksjoner og henter inspirasjon fra god gammel 1960-talls funk, så vel som teknofisert jazzfuturisme.
”The guitarist has long been a purveyor of what are essentially ultra-sophisticated party tunes, [...] aimed at engaging the head while moving the hips...”, skrev Billboard.
”A throw-down, electro-funkified party jam [...] filthy hot and tasty as green onions...”,  mente Down Beat.

Funk og samples
- Noe av utfordringen med den musikken jeg driver med nå, er å få den spennende selv om det bare er én akkord å spille solo over. Når akkordene blir færre, blir grooven viktigere. Her ligger det nye muligheter, for eksempel i samspillet mellom rytmegitar og sampler. Rytmisk kan det ta fullstendig av, men hvis du spiller for mange toner, mister du grooven.
- Det nye albumet mitt er bl.a. påvirket av The Meters og James Brown. Jeg har alltid vært opptatt av den gamle, svarte funkmusikken.
- Blant dagens yngre generasjonen musikere finnes det folk som virkelig gjør meg lykkelig. Eric Kalb er en fantastisk trommeslager som har studert denne funk-tradisjonen. Det er ikke mange jeg kjenner som spiller slik. De fleste trommeslagere jeg har spilt med før, fra min egen generasjon, er jo enten orientert mot moderne jazz eller mot fusion.
- Hva er de mest iørefallende forskjellene mellom din forrige plate ”A Go Go” og den nye ”Bump”?
- Først av alt: ”A Go Go” var ikke en kommersiell idé som plateselskapet fikk meg til å gjøre! Nei, den var et resultat av at jeg elsker trioen Medeski, Martin & Wood og ville spille med dem.
- På ”Bump” er det andre musikere med. Det er det ikke Hammond B3 orgel denne gangen, noe som gir mer rom for gitaren. Jeg er også mer eksperimentell med lyden min og manipulerer den via fotpedaler. Dessuten inneholder platen en del sampling, utført av Mark De Gli Antoni.
- Sampler han det du spiller?
- Nei, Mark lager sine egne samples, forvrenger lyden og behandler den til å passe inn i musikken. Jeg ble oppmerksom på han fordi han laget alle lydene for bandet Soulcoughing. 
- Det at jeg har med en egen mann på keyboard sampler, er en av de viktigste forskjellene fra det forrige albumet. Bassisten Chris Wood medvirker derimot på begge platene, fordi han er en ”supermusiker”, sier Scofield.
- Det dukker stadig opp unge, talentfulle musikere på platene dine. Hvordan klarer du å oppspore disse menneskene, når du hele tiden er på reisefot?
-Vel, når jeg ikke reiser, er jeg hjemme. Familien - kona og to barn - trenger jo noen til å tømme søppel og rydde i haven!
- Jeg hører ikke så mye på taper som folk sender til meg. For å orientere meg, prater jeg med venner og bekjente, hører hvilke unge musikere som er bra og klare for spillejobber.

Deep Banana Blackout
- En av rytmeseksjonene på ”Bump” består av David Livolsi (bass), Eric Kalb (trommer) og Johnny Durkin (congas). Kalb og Durkin spiller vanligvis i funkbandet Deep Banana Blackout, - et ukjent band for de fleste jazzlyttere i Europa, men meget bra og svært funky. Jeg ville spille sånn musikk, så jeg inviterte dem med på min plate.
Scofield kan nesten ikke få fullrost sine unge musikerne og forteller at et par av de andre musikerne på platen - Tony Scherr (bass) og Kenny Wollesen (trommer) - er tilknyttet New York-bandet SexMob. Disse spilte for øvrig i Molde i fjor.
- Jeg hørte om alle disse karene ”just through the grapevine”, for å si det sånn. Ingen av dem er vel egentlig jazzmusikere, men kommer fra forskjellige miljøer som holder på med rock og funk.

”Jam bands”
- Egentlig er ”Bump” laget rundt ideen om et funky ”jam band”. Dette er et nytt fenomen i USA, som i den siste tiden har fått sine egne festivaler, - populære ”jam band festivals”.
- Skjønt Grateful Dead har jo gjort dette lenge, og er kjent for sine opptog av hippiefans, som reiser på kryss og tvers av USA, i hælene på sine helter. Grateful Dead pleide alltid å improvisere under sine konserter og spille lange ”jam sessions”. Dette gjør vi også.
- Så nå er du blitt popstjerne blant 20 år gamle hippiejenter..?
- Nei, selv om jeg nok kunne ønske det! Husk at dette ikke er MTV. Det er alternativ funk musikk som foreløpig bare ungdom litt på sidelinjen kjenner til. Det var etter ”A Go Go” at jeg ble trukket inn i dette, forklarer Scofield og tilføyer en tankevekkende detalj: Publikum på de nye hippiefestivalene kjenner meg ikke fra tiden med Miles Davis, men fra samarbeidet med Medeski, Martin & Wood.
- Apropos Miles. Hvordan kom du i kontakt med ham?
- Jeg ble oppringt og spurt om jeg ville spille med ham. Ikke av Miles personlig, men av en av karene i bandet hans. Saksofonisten Bill Evans og trommeslageren Al Foster, som jeg kjente fra før, hadde vel fortalt Miles om meg.
- Miles var en god bandleder og satte høye standarder. Han betydde mye for min musikalske karrière. Han var dedikert til spontaniteten i musikken og la stor vekt på å få frem særpreget ved musikken vi spilte.
- Du har komponert utrolig mye. Hvordan rekker du å få til dette ved siden av alt annet?
- Jeg skrev spesielt mye på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, men har trappet litt ned nå. Jeg skriver mest for prosjekter, med helt bestemte musikere i tankene.
- Jeg har nettopp spilt inn en ny straight ahead plate også, med mine låter på.  Jeg må innrømme at det er fint å høre dem bli spilt av Kenny Garrett (saks), Brad Mehldau (piano), Christian McBride (bass) og Billy Higgins (trommer).
- Grunnen til at jeg komponerer er simpelthen at jeg liker det. Dessuten må et band ha noe å spille, - gode musikere må ha musikk å bryne seg på.... 

Biografi
John Scofield (f. 1951) er fra Ohio. Han fikk tidlig stor interesse for B.B. King og andre bluesgitarister. Etter utdannelse ved Berklee College of Music i Boston (1970-1973), spilte han med Gary Burton, Mick Goodrick og Gerry Mulligan.

1975-1977 var Scofield medlem av prosjektet til Billy Cobham og George Duke, for så å etablere sitt eget band med Richie Beirach, George Mraz og Joe LaBarbera. I 1980 var han på veien og laget plater med Steve Swallow og Adam Nussbaum. Karrièren fikk et markant løft da han ble med i Miles Davis’ band i 1982. Med denne gruppen besøkte han bl.a. Molde i 1984.

Scofields musikk de siste 15 årene viser et mangfold av stiler fra be-bop og funk, til blues og country, fremført både på elektrisk og akustisk gitar. Noen av de musikerne han har spilt med er Bill Frisell, Pat Metheny, Eddie Harris, Joe Lovano, Marc Johnson og Peter Erskine.

Utvalgt diskografi
”Bump” (Verve, 2000)
”A Go Go” (Verve, 1998)
”Quiet” (Verve, 1996)
”Groove Elation” (Blue Note, 1994)
”Hand Jive” (Blue Note, 1993)
”Grace Under Pressure” (Blue Note, 1991)
”Time On My Hands” (Blue Note, 1990)
”Blue Matter” (Gramavision, 1987)
”Still Warm” (Gramavision, 1985)
”Electric Outlet” (Gramavision, 1984)
”Shinola” (enja, 1981)
”Rough House” (enja, 1978)
”You're Under Arrest (med Miles Davis, Columbia, 1984)
”Decoy” (med Miles Davis, Columbia, 1984)
”Star People” (med Miles Davis, Columbia, 1982).

Jarle Vespestad:

Avantgardist med respekt for tradisjonen

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

«Jeg digger ting som går fort. Trøkk og speed fascinerer meg...»

– Hvordan begynte det?
– Jeg fikk min første blikktromme som 5 åring og sleit den ut. Begynte i korps og lokalstorband. Jeg har alltid villet spille trommer. Broren min er Norges hippeste Mitch Mitchell-trommis. Jazzinteressen kom gjennom lokalstorbandet på Jessheim under ledelse av Vegard Storsveen. Så hørte jeg Billy Cobham...
Billy Cobham hadde trøkk og speed. Det er stort sett det som fascinerer meg ennå med trommiser. Å ha teknikk og bruke den til å spille fort, men ikke nødvendigvis sterkt. Kosmetiske og flashy påfunn tiltaler meg mye mer enn det å sette seg på groven. Jeg liker utagerende trommespill og nye måter å komme seg rundt på trommnesettet på.
– I hvilken grad er du influert av de riktig gamle heltene?
– Buddy Rich sa han skylte Chick Webb alt. Men det var vel med Baby Dodds det hele begynte, med woodblocks og rare, flashy påfunn, 8 takter av gangen og time resten. Jeg har lært mye av det.
– Hvordan har det seg at en trommeslager som forbindes mest med balkanmusikk og freebag, har så stor interesse for Byddy Rich?
– Jeg har et ønske om å lære meg trommene på en sånn måte også, og har jobbet lenge med det. Jeg liker å ha et teknisk overskudd å ta av. Da kan jeg spille hvirvler på ulike måter og lage mine egne mønstre og linjer. Hvis man lærer trommene utifra en jazztradisjon og tar med seg Buddy Rich på veien, har man et ganske åpent og ufarget utgangspunkt. Man behersker mer og kan gå i mange flere retninger.
– Er du sterkest influert av amerikansk eller norsk trommetradisjon?
– På 80-tallet var det Jon Christensen og Audun Kleive som gjaldt fremfor den kjedelige, konservative, amerikanske bluesen! Men etterhvert er jeg ikke så bombastisk lenger. Jeg har blitt mer ydmyk og lært mer om hvilken gullgruve som også finnes i USA. I Norge har det siden Belonging vært mer eksperimentelt. Jeg har hørt mye på Jon Christensen, men i dag blir det litt for løst for meg... Tenkemåten til Audun Kleive har jeg også lært mye av. Han gjør ofte uventede ting, skifter retning og kan finne på å tynne ut kompet eller stoppe helt opp når en solist tar av som verst! Det liker jeg.
– Du startet på jazzlinja i Trondheim i 1988. Hvilke musikere betø mest for deg på den tiden?
– Ståle Sorløkken og Arve Henriksen som jeg startet Veslefrekk med. Dessuten Terje Bjørklund. Timene med han var bra. Vi var en liten klasse og lærte masse. Jeg er glad jeg gikk i Trondheim og og spesialiserte meg der, og ikke hang rundt i Oslo. Da hadde jeg bare havnet med bluesjobber på Smuget...
– Hvilken rolle har trommeslageren i et band?
– I noen sammenhenger er det snakk om å være en ren timekeeper. I andre band er det forventet å ha en mer soloistisk rolle. Jeg trives i mange situasjoner og har heldigvis ordnet meg sånn nå at jeg bare spiller i band jeg vil spille med. Man skjønner som regel hvilken rolle man har når man hører musikken. Derfor blir det en flytende grense mellom når man er timekeeper og når man virkelig tilfører musikken noe mer enn det å holde tempo.
– Jeg ønsker å ha en egen måte å spille groove på. Samtidig søker jeg en soliditet i spillet mitt og velger et disiplinert utgangspunkt, der trommene låter teknisk bra også i en fri sammenheng. Det har jeg ofte savnet med andre jazztrommiser, som bare lukker øya, klasker på cymbalene og følger etter en stemning. Å gjøre det blir ikke meningsfullt for meg. Da er det bedre å si pang!, definere en ny retning slik at det er ikke tvil om hva som skjer. I den grad jeg har en personlig stil, så tror jeg det er det som er min stil, å spille litt "motsatt"...
– Må en trommeslager ha et stort ego?
– Det tror jeg er viktig for alle musikere. Uansett hører man på hvilket nivå en musiker er. Resultatet blir jo dårligere hvis man holder igjen og ikke får ut det men har. Hvis man er flau for hva man kan, blir det vanskelig å spille. Når man velger å spille år etter år, må man ha behov for å si noe. Da har man et ego.
– Noen beskriver deg som en autoritær trommeslager...
– Det tar jeg som et kompliment. For en stund siden var det en eldre svensk musiker som synes jeg var for ydmyk og sa: «Du må huske hvilken makt du har som trommeslager, og at musikere i et band forventer at du skal bruke den». Det fikk meg til å tenke.
– Noen trommeslagere satser alt på å være utrolig tilpasningsdyktige, mens andre spesialiserer seg veldig. Hvordan trommeslager er du?
– Jeg er vel litt som poteten, favner over mye, men får gjort det på min måte. Men det er musikk jeg ikke spiller, f.eks. straight pop. I norsk jazz har det vært viktig å spesialisere seg veldig tidlig, slik at man skaffer seg «en egen stemme». Dette har det kommet mye bra ut av og jeg var også opptatt av det, men jeg kjente etterhvert at det buttet. Spesialisering kan jo bli en begrensning. Når man løser utfordringene likt hver gang, blir jo musikken lik hver gang også. Når Audun Kleive spiller hører man med en gang at det er Audun. Jeg synes han er en fantastisk musiker, men hvis jeg skulle spilt sånn, så ville det blitt for ensidig. Jeg ville ikke trives med å ekskludere så mange sider av meg selv. Da går jeg litt til USA, hvor det er litt mer ydmykhet for tradisjoner og håndverk, der man ikke på død og liv må forandre alt...
– De siste årene har du både spilt gjennomkomponert med Farmers Market musikk og fri improvisert musikk med Super Silent...
– Den gjennomkomponerte musikken er jeg ferdig med for en stund. Det var derfor jeg sluttet i Farmers Market. I det bandet måtte alle lære seg alle arrangementer og konsentrere seg hele tiden. Det var super heavy. På flyet og i bandbussen satt alle å sang og klappet gjennom låtene. Det var engasjement og gikk sport i det, men det var tuftet på litt feil premisser i forhold til hva jeg synes musikk bør bygges på. Og da har det begrenset levetid.
– Men vi er gode venner og jeg jobber med alle de tidligere medlemene i forskjellige, eksperimentelle samenhenger.
– Hvem var det som utfordret deg til å spille så skjeive taktarter som dere drev med? 
– Det var Håvar Lund som startet Farmers Market. Så tok Stian Carstensen styringen og fikk full tenning på den bulgarske tradisjonsmusikken som stort sett går i alt fra 3 til 25. Vi fant en note, «Gankino Horo», en dans i 11/16. Vi gjorde én jobb og så snakket hele Trondheim om bandet. Så tok det helt av. Jeg er litt stolt av Musikk fra Hybridene. En sånn plate har ikke vært spilt inn i Norge før, kanskje ikke andre steder heller.
– Hvor går grensen mellom musikk og komikk?
– Det kan bli litt påtrengende å måtte være morsom og ironisk hele tida. Det gikk opp for meg at det kanskje var litt feigt å ikke tørre å spille det man virkelig ville. Det var morro og vi hadde det utrolig artig. Det var dessuten en motvekt til alt annet som skjedde i det norske jazzmiljøet på den tiden. Men jeg ble lei det. Det som gjorde at det holdt så lenge var det tekniske nivået. Men det holder ikke med bare teknikk og humor. Det hadde sin tid og publikum holdt ut litt lenger enn oss...
– Var Supersilent en motreaksjon? 
– Ja, i en brytningsfase overdriver man kanskje litt for å få rensket opp i hue. Anmeldelsene vi fikk gikk på at dette var veldig tungt, gravalvorlig og uten snev av humor. For meg er det viktig at det ikke er humor i det. Jeg har litt behov for å tenke at ok, det er heavy å høre på det, men sånn er det, folk får mene hva de vil...
– Oppfatter du jazz som kunst eller underholdning?
- Kunst er vanskelig å definere. Før i tida var jazz ment som ren underholdning. Men når du hører på den gamle storbandmusikken, så er den jo fantastisk spilt og skrevet. For noen danseband! Hvis man improviserer og klarer å ta musikken opp på et annet plan, og skape noe som ikke var der da man begynte, så er det vel jazz kunst.
–Som tilhører er det deilig er å oppleve at en musiker overrasker seg selv.
Mange spør meg om hvilke trommiser jeg liker best. Jeg liker alle når de pusher sine grenser og lærer noe nytt den kvelden. Det synes jeg er vakkert å oppleve, uansett om det er snakk om en 8 klasse valgfag eller stjerner fra New York.
– Er det sant at du med Stoken Experience spilte en hel spillejobb med to brukne tomler?
– Ja, det var etter at jeg prøvde meg på en salto på telemarkski og landet på henda. Jeg digger ting som går fort skjønner du. Jeg hadde gips til hit [peker], en lyseblå og en rosa, de hadde ikke hvit. Men det funker bra å spille med trommestikkene mellom langefinger og pekefinger [finner ivrig frem trommestikker]. Særlig er det bra på enkeltslagshvirvler. Men etter to låter hadde jeg ikke hud igjen og blodet rant. Men jeg var blakk, så jeg måtte si ja til den jobben.
– Jeg har blitt litt mer forsiktig, men forstår fremdeles ikke musikanter som er så forsiktige at de ikke tør å håndhilse på andre folk...
– Hvorfor fikk du dilla på Vespa?
– Vespa var jo noe de engelske mods drev med på 60-tallet. Tidlig på 80-tallet var det en mod revival med svarte dresser og greier. Jeg ble hekta på ska- og new wave-bølgen, med Specials, The Beat, Bad Manners og Madness og hadde dessuten sans for The Police. Jeg gikk på ungdomskolen på den tida, så det tok noen år før jeg hadde råd til å kjøpe en stor Vespa som kostet 40.000 kroner. Men interessen for Vespa kom gjennom musikken.
– Hva synes du om samarbeidsprosjekter der forskejellige musikksjangre møtes?
– Det var en idé festivalene hadde for noen år siden for å trekke folk. Noe av det fungerte, noe fungerte definitivt ikke. Mye av det jeg har vært med på, f.eks Farmers Market og Numinen fungerte ikke. Det var bare tull, uten innhold.
– Det virker som at det skal maksimeres så veldig og gjøres til et «spennende møte».
Jeg har spilt endel med afrikanere i multietniske sammenhenger, der grunnidéen er at musikk er et språk alle forstår på tvers av landegrensene. Men det er jo ikke tilfelle. Du kan ikke spille med et bulgarsk orkester hvis du kommer fra en norsk visetradisjon. Da får jo ingen spilt sånn som de spiller på sitt beste, musikerne blir hemmet og alt blir preget av kompromisser. Dessuten er ofte øvetiden kort. Da er det ofte mer spennende å høre en gruppe som har jobbet lenge sammen og mener det samme.
– Hvordan opplever du mulighetene for din generasjon jazzmusikere?
– Jazzinteressen har har eksplodert i Oslo. Improvisert musikk er blitt populært. Dette har nok sammenheng med at det flytter mange musikere hit fra jazzlinja i Trondheim, noe som preger miljøet. Jazzid, Belleville og Blå er veldig bra.
– Hva synes du om at flere band idag inkluderer DJs?
– Hvis folk vil holde på med det, må de bare gjøre det. Generelt synes jeg det er litt streng å tvinge trommisen til å spille groover og loops sammen med maskiner. Det låter tøft når Audun Kleive gjør det, men det blir litt statisk og lite melodisk. Jeg blir litt fort lei det.
– Likevel er tekno noe av det mest spennende som har skjedd på 90-tallet. Her er det mye kreativitet ute og går. Jeg har fått veldig kick av Prodigy. Har har hørt dem live. Råbask musikk. Har sans for den rå beaten og de heavy giterene. Jeg har også lyst til å spille rå musikk, men da på en mer bråkete hippie-måte, med mindre beat og mer støy...
– Finner du også utfordringer i å integrere perkusjon eller elektronikk i oppsettet ditt?
– Elektronikk driver jeg ikke med. Jeg har litt perkusjon med meg noen ganger. Men det er ikke rangler og tablas. Det synes jeg er superjålete. Du må gjerne ta med noen tablas å klaske litt på dem, men somregel låter det ikke særlig bra. Skal du spille tablas, må du spille tablas. Derfor gjør ikke jeg ikke det, fordi det tar et helt liv å lære... Derimot bruker jeg andre enkle gjenstander som jeg legger oppå trommene mine, f.eks. jernplater, håndkler, tamburiner, ekstra cymbaler eller trommeskinn.
– De siste fire årene har du spilt inn fjorten plater. Hvilke av dem er du mest stolt av?
– Musikk fra Hybridene med Farmers Market og Supersilent 1-3. De er ganske forskjellige, men er de tydeligste meldingene. Alle de andre platene er også viktige for meg utviklingsmessig og er jo også bra musikk... 
–  I 1998 skal du ut med 3 freebag plater...
– Ja, med The Trio, Roy Powell trio og Tore Brunborg. The Trio, med Petter Wettre og Ingebrigt Flaten, er tradisjonell, ryddig New York-musikk som gjør seg på plate. Dave Liebman tok helt av da han hørte det! Innspillingen med Roy Powell på piano og Terje Gewelt på bass er gjort på én kveld, med first takes hele veien, helt improvisert.
Duoinnsillingen med Tore Brunborg er mest standardlåter. Jeg savner ikke bass fordi jeg hadde litt bånn i basstromma. Det blir en åpning og lettere å følge med på hva musikerne gjør.
Tore hadde vel også behov for å spille litt amerikansk jazz igjen...
– Når spiller du inn er soloplate med din musikk?
– Tanken har dukket opp oftere og oftere i det siste å gjøre noe som er mitt. Jeg har tenkt litt på å legge trommer og lyder på etyder av Chopin. Men det blir hverken det Audun Kleive har gjort eller det Terje Isungset jobber med. Kanskje noe midt i mellom. Innen 5 år har jeg gjort en soloutgivelse...
– Har du noe råd til unge trommeslagere?
– Et råd er å ikke høre for mye på råd. Da jeg studerte i Trondheim og hadde spillejobb med kjente musikere, hendte det at de tilfeldigvis sa noe om en trommeslager. Deres mening ble da helt avgjørende for meg den kvelden. Jeg skifta stil som jeg skifta underbukser!
De trommeslagerne som ikke hadde den ærefrykten for de mer etablerte musikerne, og var litt tøffere enn meg, de fikk en egen retning og ble akseptert for det. Derfor er det viktig å holde på med det som er naturlig, ikke det andre synes. Det er det eneste som duger på sikt. Dessuten: Øv, analyser trommespillet og spill jazz live!
– Jeg øver kun på ting jeg bruker. I perioder da jeg øver mye, spiller jeg ofte dårligere live. Da er det bare å forstette å øve, så du får mer overskudd. Selvom jeg ikke har fot, tvinger jeg meg til å spille en lang trommesolo hver kveld.
– Er det noen musiker du gjerne skulle spilt med?
– Bobo Stenson har jeg veldig lyst til å spille med, og han vet det. Jeg tror jeg har noe å tilføre pianospillet hans. Han har veldig fine løsninger på både tradisjonell og fri jazz og har skaper deilig og meningsfylt musikk. Det er en fryd å spille med bra pianister. De har et definert anslag og kan så mye om rytme. Selvom jeg aldri har spilt det selv, er piano det fineste instrumentet jeg vet...

Intervjuet sto på trykk i Jazznytt i 1998.

Erik Smith:

Lys energi

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Erik Smith ser snill ut der han sitter med den lyse luggen nesten ned i øynene. Men når han dundrer beinharde discogroover med Donna Summer, så ser han nok ikke fullt så snill ut, tenker jeg. Her hjemme kjenner noen ham som ”han som holder takten på direktesendinger på NRK TV”,  andre som forrykende storband trommeslager med Oslo Groove Company eller Jens Wendelboe. Hans teknikk er lysende, han leser noter som ingen andre og han spiller alltid med stor overbevisning. 

Det er som allrounder Erik de siste 15 årene har bygget opp sitt gode rykte. Han har forresten spilt med andre popstjerner enn Donna Summer; Michael Bolton, Neil Sedaka, Art Garfunkel, Randy Crawford og Al Jarreau og Trine Rein, har også fått merke Eriks stødige puls. Han trekker fulle hus på sine tromme ”clinics” og Musikkpraksis’ lesere kjenner ham som fast skribent med spalten ”Tromme Z”.

Det var mye musikk hjemme på Hønefoss. Far spilte trompet og trommer, mor spilte piano og sang, bror spilte bass. Erik ville også være med, men rakk ikke ned til pedalene på farens trommesett. Som 3-åring begynte han derfor å hamre på lekene sine. Etter en stund tok han patent på sitt eget lille trommesett av blomsterpotter og kaffebokser. Han stakk to lange pinner ned i to tomme pilsflasker, og fikk ”stativer” til to lekecymbaler. Han sleit ut flere slike. 

Faren hadde masse plater, fra Boston Pops Orchestra og Count Basie til ”Aida” av Verdi. Etter å ha fått undervisning i klassisk piano, begynte Erik å spille trommer i en trio med faren sin og en trekkspiller. Den første jobben var på Sunvolden hotel der de spille alt fra gammaldans til gammalrock. På 12-års dagen fikk Erik en plate som het ”Buddy Rich plays and plays and plays”. Da var det gjort.

– Hva er de viktigste egenskaper en trommeslager må ha?

– Et ønske om å spille, en glød. Det er selve grunnlaget. Man må også ha de grunnleggende egenskapene som stø time, god presisjon og evne til å spille avslappet. Oppfatningen av hva stø time er, kommer jo an på hva slags bakgrunn man har. Jeg begynte jo med jazz, der timen er litt friere enn i rock og pop. Derfor måtte jeg nok jobbe mer med å få bedre time enn med å få bedre teknikk. Jeg kjøpte meg tidlig en trommemaskin og brukte den som en slags ”avansert metronom”. Det ble redningen for meg. En trommemaskin kan man jo jobbe med på så veldig mange måter, for eksempel programmere den til å spille perkusjon og tøffe looper. Dette hjelper til å få den perfekte timen inn i systemet. Det er uansett lurt å ha øvet med trommemaskin når man skal spille med klikk, for eksempel i studio. Men det er jo ikke alt som fungerer musikalsk med klikk heller. Når man får litt trening, så blir man i stand til å spille litt friere med klikket, og bare ha det som en guide, uten å følge det helt slavisk.

– Du har spilt mye på TV. Blir du svett i hendene før en direktesending?

– Jeg var jo litt nervøs i begynnelsen, med ikke nå lenger. Når jeg sitter der før lampa lyser, så tenker jeg at jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn det jeg kan. Man kan jo ikke plutselig bli 50% bedre enn det man er, akkurat der og da, bare fordi man er på TV! Sånn er det jo i studio også. I begynnelsen, når man er litt urutinert, så er det fort gjort å bli stressa når man får mikker på trommene og hodetelefoner på ørene.

– Hva øver du på, når du øver?

– For meg henger musikk og teknikk nært sammen. Derfor blir teknisk og musikalsk øving to sider av samme sak. Man kan ikke bare øve på det ene, for så bare å øve på det andre. Disse egenskapene må utvikles parallelt. Trommeslageren Steve Smith [ikke i familie med Erik!] beskriver dette fint når han sier at ”bra teknikk og koordinasjon utvider kanalen som musikken kan komme ut av”.

– Jeg kan sitte og prøve å finne lure måter å komme rundt trommene på, men har alltid et musikalsk mål med øvelsen. Jeg setter meg gjerne ned med en programmert loop på øret og øver enkle groover i ulike tempi og stiler. For det er jo faktisk det man som regel blir oppringt for å gjøre. Det at man er i stand til å spille en liten flashy trommesolo, eller legge inn litt av seg selv her og der, er jo bare en bonus.

– Du har spilt mye i storband. Hva er trommeslagerens rolle der?

– Trommeslageren i et storband er sjefen for tempo og feeling, spesielt for rytmeseksjonen og leadblåserne. Et problem man må lære seg å takle er at mange blåsere liker å ligge bak beatet. Ikke fordi de ikke greier å spille i time, men fordi de har tekniske og lydmessige utfordringer som gjør at de ikke får forberedt tonen tidlig nok. Når 13 blåsere henger etter, kan det for trommeslageren være som å stå til knes i en myr. Veldig slitsomt! Da gjelder det å spille tydelig og gjøre det lettere for dem.

– Henger ditt valg av cymbaler sammen med dette?

– Her er jo valg av ridecymbal viktig. Mange storband-trommeslagere bruker ridecymbaler som er tykke og tunge. Men disse kan etter min smak bli litt for smale i lyden. Jeg bruker vanligvis en 20” eller 22” Zildijan Medium K Custom. Jeg liker at en ride har litt under- og  overtoner, men at den samtidig har en definert og tydelig klang. Generelt er det jo måten man spiller ridecymbalet på, som er det avgjørende. Peter Erskine har en hel video om dette!

– Før utviklet man trommemaskiner for å spille likest mulig en trommeslager. I dag spiller noen trommeslagere som trommemaskiner…

– En ung drum’n bass trommeslager som heter Zack Danziger driver med det. Han spiller på et mini trommesett og har vært med på å utvikle noen nye, små cymbaler for Zildjian som heter Remix. De låter som på loops, litt sølete. Loops er jo noe de fleste har kastet seg på. Jeg synes det er artig å bruke impulser fra det nye, men jeg ser ikke noen grunn til å kopiere de groovene der for mye.

– Noen trommeslagere har ”noteskrekk”. Hvordan blir man bra på notelesing?

– Det som er problemet for musikere med noteskrekk er at de ikke har kommet i gang med det tidlig nok. Men det er likevel ikke for sent. Det er bare å kjøpe en grunnleggende notelærebok og lære seg tegnene, de ulike noteverdiene, pausene osv. Noter er som enkel matematikk. Det er nyttig å kunne.

– Jeg begynte tidlig å lese noter for piano. Med noter for trommer skjønte jeg tidlig at det var viktig å vite på hvilken linje de ulike instrumentene var skrevet ut. Det har med gjenkjennelse å gjøre og det er noe man må gjøre jevnlig for å holde det ved like. Når jeg spiller sitter jeg ikke å leser hver note, men kjenner igjen figurer. Etter hvert tenker man ikke mer over det enn om man skulle ha lest en bok. For øvrig  er det jo sjelden man får servert en innviklet stemme for trommesett, der man skal spille eksakt det som står. Som regel er det et forslag til groove og noen unisone figurer sammen med blåserne. Noen storbandnoter kan jo være litt mer kompliserte.

Jeg husker jeg var glad jeg kunne lese noter en gang på Maijazz i 1993. Da hadde saksofonisten og bandlederen Andy Sheppard skrevet noen vanskelige arrangementer for et sammensatt storband. Et ungt lokalt komp, som ikke hadde spilt i storband før, viste seg å ikke være helt komfortable med oppgaven. Frode Berg på bass og jeg ble oppringt og gjorde jobben, nesten uten prøve i det hele tatt. Hadde jeg ikke lest bra noter da, så hadde det ikke gått. Notelesing er faktisk noe av det jeg lever av.

– Hvem er dine trommehelter?

– Buddy Rich er nok den største. Han var en kompromissløs musiker og gjorde sin greie hele veien. Han øvde aldri, men hadde idéene og kunne gjennomføre dem. Han kunne alltid tilføre musikken noe med sin fantastiske teknikk og sin uanstrengte spillestil. [Erik blir ivrig]. Se for eksempel på grepet hans rundt stikkene. Noen unge folk avfeier det han drev med som ”show off”. Men man må huske at Buddy Rich var den hippeste pop- trommeslageren i verden når han spilte med Artie Shaw og Tommy Dorsey. Buddy Rich var sin tids Jeff Porcaro!

– Buddy Rich hadde jo rykte på seg for å være en tøffing. Men han var jo født inn i show bransjen på Broadway. Turnerende foreldre gjorde at han ikke fikk noen skolegang. Han var genial innen musikk og dans allerede da han var barn. Med et slikt nivå så godtok han ikke noen form for slendrian. Slik var jo andre stjerner også, for eksempel Leonard Bernstein. 

– Jeg organiserte en tribute konsert i Oslo med Buddy Richs musikk, sammen med Jens Wendelboe for noen år tilbake. Jeg ledet bandet, annonserte låtene og NRK radio gjorde opptak. Det var stort å få gjøre det.

– Etter Buddy Rich begynte jeg å høre på Peter Erskine, særlig det han spilte inn med Maynard Ferguson og Weather Report. Etter hvert har jeg vært så heldig å blitt kjent med ham. Jeg har besøkt ham i Los Angeles. Han ringer meg når han er i Oslo, sist da han spilte inn plate i Rainbow Studio. Erskine er blitt et forbilde for meg, ikke bare spillemessig, men også menneskelig. Han er en stor inspirator, utrolig kunnskapsrik, skriver musikk og driver eget plateselskap.

– Steve Gadd er nok den trommeslageren jeg har studert aller mest. Jeg var helt hekta da jeg var 17-18 år. Det var noe med musikaliteten, grooven, lyden og måten han bygget opp en enkel poplåt på, som tiltalte meg. Gadd lager alltid en helhetlig komposisjon når han spiller. Det er en dypere mening med det han gjør. Jeg husker at ”Aja” med Steely Dan gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tittelsporet med Gadd på trommer var first take. Det var sensasjon! Det hadde aldri skjedd før på en innspilling med Steely Dan. De gutta der tynet vanligvis musikerne sine med 70-80 take på én og samme låt.

– Senere ble det Dave Weckl, som jeg også har lært å kjenne personlig. Weckl kom som en kule på midten av 1980-tallet, da verden trengte en ny trommehelt etter Steve Gadd. Weckl var rett mann, på rett plass, til rett tid. Han videreførte Gadd og ble på rekordtid en av de mest brukte studio trommeslagerne i New York. Det hjalp jo også at han spilte med Chick Corea på den tiden. Fra å nesten bare å ha øvet og trent i helsestudio, virker det som han nå har blitt litt mer moden nå. Som mange andre kjente amerikanske trommeslagere, har han studert med pedagogen Freddie Gruber. Hans filosofi dreier seg om problemstillinger knyttet til trommeslagerens fysiologi og evne til avslapping. Jeg tror Weckl har fått noen tips av Gruber. Jeg hørte ham i Los Angeles, han hadde et enklere oppsett, det var løsere og friere og det groovet mer enn før!

– Er du bare orientert mot amerikanske trommeslagere?

– Jeg begynte jo med Buddy Rich, den mest amerikanske trommeslageren av dem alle. Fra ham var det naturlig å fortsette i USA. Jeg kommer fra storbandjazz og ikke fra Beatles og Rolling Stones. Jeg har heller ikke noe nært forhold til folkemusikktradisjonen i Norge. Men uansett respekterer jeg alle som har evne og vilje til å gjøre noe med musikk. Det er en brokete vei å gå.

Jeg er i underholdningsbransjen. Det betyr ikke at man behøver å kjøre stand up show hele tiden, men hele uttrykket man gir, både musikalsk og visuelt, er utrolig viktig. Det hjelper ikke at man spiller kjempebra, hvis man ser ut som man er i begravelse! Noen har sagt at jeg ser alvorlig ut når jeg spiller, men jeg tror jeg greier å være engasjere meg og være så energisk at det forhåpentligvis gir publikum noe.

– Beskytter du deg mot øresus?

– Man skal være forsiktig. Jeg har blitt flinkere til å beskytte ørene mine. Jeg bruker noen nye øreplugger fra Shure, et øre-monitorsystem. De er veldig bra. Du har en liten kontrollboks og lager din egen miks med den og beskytter ørene samtidig. Man får studio lytting og blir mindre sliten i øra etter spillejobben. Jeg bruker dem hele tiden.

– Hvem drømmer du om å spille med?

– Det er mange! Jeg skulle gjerne ha spilt med Chick Corea, Michel Brecker, Count Basie bandet, Sting, Peter Gabriel... Dette er jo ambisiøse tanker, men det er jo den type musikalske situasjoner jeg drømmer om å komme i.

– Hva bringer fremtiden?

– Jeg jobber med å sette sammen et nytt band i eget navn. Jeg har fått en del erfaring hva gjelder det organisatoriske. Det gjelder dessuten å og plukke ut de rette musikerne. Jeg har begynt å skrive litt musikk. Trommespill har så mye i seg og kan være både musikalsk spennende og underholdende for publikum. Hvis man for eksempel ser på gamle filmopptak med Buddy Rich, Gene Krupa, så var jo de hovedattraksjoner og deres show ble sendt i beste sendetid på TV.

– Har du noe råd til unge trommeslagere?

– Oppsøk alt som har med trommer å gjøre; konserter, plater, bøker, blader, videoer. Jeg har lært mye av å se på trommevideoer. Men det er viktig å vite hvordan man skal se på dem. Noen kjøper jo bare alle videoene til Dave Weckl og tror at det som er der, er det eneste riktige i verden. Det gjelder å ta med seg idéer fra mange forskjellige kilder og trekke ut essensen av det den enkelte trommeslageren står for.

– Dessuten: Ta på alvor det du velger å gjøre og ha struktur på det du jobber med.

– Hvordan var det å spille med Donna Summer?

– Det var utrolig gøy. Vi spilte én uke i Monaco. Det var et svært orkester med rytmeseksjon, blåsere og strykere. Donna Summer er jo fremdeles en stjerne og en millionbedrift. Jens Wendelboe har vært orkesterleder for henne i 4 år og har reist verden rundt. Det var artig å være en del av et stor pop produksjon med alt fra bodyguards til limosiner. Midt oppi all viraken sto det plutselig klart for meg at jeg var en liten, men veldig viktig brikke i showet. Hvis jeg ikke gjorde jobben min, så ble det jo ikke noe disco groove! Da ville alt falle sammen.

– Har du lært mye av å høre på plater?

– Det å studere og kopiere trommeslagere driver jeg ikke så mye med lenger. Jeg har lært mye av å høre på musikere som ikke er trommeslagere, for eksempel Chick Corea, Keith Jarrett, Michael Brecker, Anthony Jackson og Will Lee. Disse angriper musikken på en spennende måte og får det til å fungere.

– Nå hører jeg på musikk for å kose meg, musikk der trommer ikke er fremtredende i det hele tatt. Jeg kan for eksempel høre på Barbara Streisand i timevis. Det gir meg vel så mye som å høre på trommeslagere…

UTVALGTE PLATER MED ERIK SMITH 
Oslo Groove Company ”Anno 1990”(1990)
Oslo Groove Company ”Live” (1996)
Jens Wendelboe Big Crazy Energy band vol. 1 og 2
Crazy Energy Jazz Quartet (1996)
Crazy Energy Jazz Quartet ”Get Crazy”(1998)

ERIK SMITH ANBEFALER
Buddy Rich: ALT!!
Louie Bellson: ”In London” og ”Sunshine Rock”
Max Roach med Clifford Brown: ”Study in Brown”
Peter Erskine med Maynard Ferguson: ”Carnival” og ”New Vintage”
Peter Erskine med Weather Report: ”8:30” og ”Night Passage” 
Steve Gadd med Chick Corea: ”The Leprachaun”, ”Friends” og ”Three Quartets” 
Steve Gadd med Al Jarreau: ”This Time”
Steve Gadd med Tom Scott: ”Apple Juice”
Dave Weckl med Chick Corea Acoustic Band ”Alive” 
Dave Weckl med Michel Camilo: ”Rendezvous”
Dennis Chambers med John Scofield: ”Blue Matter” og ”Loud Jazz”
Dennis Chambers med Haakon Graf: ”Good Groove”
Vinnie Colaiuta med Randy Waldman: ”Wigged Out” 
Vinnie Colaiuta med Buel Neidlinger ”Big Drum”
Vinnie Colaiuta med Frank Zappa ”Joes Garage 1 og 2”

Intervjuet sto på trykk i Musikkpraksis mars 1999.

Ingar Zack og Sverre Gjørvad:

En trommis og en slagverker

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

To jazztrommeslagere setter seg for første gang ned ved samme trommesett. Så dundrer de løs med fire trommestikker. Men ikke uten mål og mening. Nei, de hører på hverandre, stopper opp litt og klarer etter kort tid å skape noen små, fine melodier.

– En slagverker er en solist som alle andre musikere og skal ikke bare sitte å spille komp hele tiden. Det er mange innfallsvinkler til det å spille solo. Jeg tenker form, og ønsker å lage en ny komposisjon hver gang. Men i den åpne, improviserte musikken jeg holder mest på med nå, så er det ikke avtalt på forhånd hvordan soloene skal forløpe. I duoformat kan dette fungere som en samtale mellom to mennesker, forklarer Ingar Zack og fortsetter:

– For øvrig er det veldig sunt å tvinge seg selv til å spille solo, også på kvelder der man kanskje ikke har så veldig lyst til nettopp det, sier Ingar.

– Trommespillet skal ideelt sett alltid være så interessant at det kunne ha vært en trommesolo. Dette er en stor utfordring og avhenger av de rammene man har satt seg selv i. Dingobats er et ensemble som spiller relativt gjennomarrangert musikk. Der liker jeg å spille enkelt og la det som ligger i komposisjonen komme tydelig fram. Når jeg spiller solo, lar jeg meg gjerne inspirere av ideene til de andre i bandet, - rytmer eller harmonier de nettopp har spilt. Da blir ofte resultatet mer sammenhengende, sier Sverre Gjørvad.

Overtoner
Når vi kommer inn på spørsmålet om hvordan et trommesett ideelt sett skal låte, kan Jazznytt konstatere at kun Sverre betegner seg som ”trommis”. Ingar synes ”slagverker” er mer dekkende for sin virksomhet.

– Jeg vil gjerne spille på et trommesett som jeg blir overrasket av. Det er kjedelig å spille på noe som ikke responderer, sier Sverre, som liker å ha en stor basstromme og cymbaler med mye klang og overtoner i.

– Grensene mellom ”trommer” og ”perkusjon” er glidende for meg. Trommer må ikke låte for stræit! Med mitt oppsett søker jeg å kunne spille på et stort spekter av lyder, som er rike på overtoner og er fulle av kontraster, sier Ingar.

Både Ingar og Sverre er komponister og mener trommeslagere paradoksalt nok gjerne lager svært melodiske komposisjoner. Begge bruker både trommer og piano når de komponerer. Ingar har holdt mye på med norsk folkemusikk og har pleid å synge når han skal lære sine medmusikere en ny melodi.

– Trommeslagere følger ikke alltid de harmoniske reglene. Noen ganger kan det faktisk være en fordel ikke å være så dønn skolert i hvordan de ”riktige” akkordene skal låte. Arrangementene kan derfor låte litt friskere, når en trommeslager har skrevet dem, mener Sverre, som snart kommer ut med egne komposisjoner på plate.

Dumbo
Tilslutt vil Jazznytt ha noen av deres forbilder på blokka. Raymond Strid (en tidligere svensk gymlærer!) og tyskeren Paul Lovens er kanskje ikke så kjente her hjemme, men er noen av Ingars nye trommehelter innen friimprovisert musikk. Ingar og Sverre er dessuten raskt enige om at Jon Christensen har vært viktig:

- Jon fargela musikken på en ny måte. Han spiller annerledes. Dessuten er han utrolig musikalsk og kan lytte til andre med ører så store som Dumbo, smiler Sverre, men tilføyer at Jon igjen nok var påvirket av Tony Williams og andre av datidens amerikanske trommeslagere.

– Audun Kleive og Steve Gadd er også forferdelig bra trommeslagere, avslutter Sverre.

Ingar Zack (29) er fra Oslo og er utdannet ved jazzlinja i Trondheim. Han er aktuell på plate med gitaristen Derek Bailey og med folkemusikkgruppene Chateau Neuf Spelemannslag og Harnihomba. Han spiller også med gitaristen Ivar Grydeland og med gruppene Tri Dim og No Spaghetti Edition. Han driver plateselskapet SOFA, som satser mye på import av improvisert musikk til utlandet.

Sverre Gjørvad (34) er fra Porsgrunn og er også utdannet ved jazzlinja i Trondheim. Han kommer ut med sin egen debutplate i september, der hans komposisjoner og tekster av forfatteren Jan Kjerstad tolkes av blant andre Live Maria Roggen. Han spiller dessuten i Dingobats, som utgir plate og drar på Norgesturné for Norsk jazzforum til høsten. Sverre er også en mye brukt musikkpedagog.

Intervjuet stod på trykk i Jazznytt 2001.