Roy Haynes:

En rytmisk moteløve

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Han har vært på scenen der det skjedde, der jazzen var «hot» og «moderne». 160 cm levende jazzhistorie sitter foran oss, og forteller om skandinavisk jazz og sportsbiler. Kjent for sin imponerende løpebane og sin elegante stil på utallige konserter og plater, er trommeslager Roy Haynes (75) en av de høyest aktede artistene på dagens jazzscene. Gjennom sin snart 60 år lange karrière har han spilt med, og influert, mange av historiens største jazzmusikerne, - fra Louis Armstrong til Pat Metheny.

– Du er en av de siste, gjenlevende nyskaperne fra 1940-tallet, som fremdeles er ute på turné, og klarer å spiller noe nytt… – Jeg er en av de få som er igjen fra tiden da folk som Charlie Parker sto lengst fram på scenen. Når man har spilt så lenge som jeg har, med alle disse utrolige artistene, og fremdeles er aktiv, så er det mange som vil spille med en. Det er nok derfor de fortsetter å ringe, unge som gamle, og det er jo hyggelig. Men jeg sier ikke ja til «alle» tilbud lenger, smiler Haynes.

Roy Owen Haynes ble født i Boston i 1926, og var tidlig omgitt av musikk. Hans eldre bror hørte på Ellington og Basie og hadde trommestikker, noe lille Roy snart fikk interesse for. Da han var 16 hadde han skaffet seg eget trommesett og lyttet intenst til trommemestere som Chick Webb og Jo Jones.

Fast bak trommene

Da krigen sluttet flyttet Haynes til New York for å spille med Luis Russells storband. Han spilte dessuten mye på klubbene i datidens mest kreative jazzstrøk; 52nd Street. To år etter ble han spurt om å spille i Lester Youngs band. I 1949 overtok han plassen etter Max Roach i Charlie Parker kvintett. I 1953 startet han et fem år langt samarbeid med sangerinnen Sarah Vaughan.
– Det er den lengste perioden jeg har holdt meg til samme band. Ikke rart, for Sarah var dynamitt, sier Haynes.
Stadig flere ville høre Haynes’ lette, dansende trommespill, alltid like presist, avslappet og swingende. Plateprodusentene konkurrerte om å få prege den snatrende lyden fra trommene hans til platerillene sine.
Haynes spilte fast med navn som Miles Davis og Thelonious Monk og var backup for Elvin Jones i John Coltrane kvartett. På slutten av 1960-tallet, på en turné med Stan Getz, møtte han en ung Chick Corea, - en pianist han har samarbeidet mye med i ulike perioder.

Energi

– Beskriv deg selv som trommeslager…
– Jeg er en swingtrommeslager av den gamle skolen, som liker å spille på et vanlig trommesett. Jeg har karibiske røtter og bruker rytmene derfra når jeg spiller. Jeg er opptatt av at energien i trommespillet mitt fordeles jevnt videre til de jeg spiller med.
– Jeg øver ikke på hotellrommet lenger, slik jeg pleide. Jeg øver på spillejobb. Dessuten tenker jeg ofte på forskjellige rytmemønstre; når jeg går bortover gaten, når jeg sykler, eller når jeg sitter i bilen.
– Er det forskjell på hvordan amerikanere og skandinaver spiller jazz?
– Mitt første møte med den skandinaviske folkemusikken var da jeg var på turné i Sverige med Stan Getz. Vi spilte melodien «Dear old Stockholm». Den er fremdeles en av mine favoritter og jeg har den med på min siste innspilling.
– Her i Skandinavia er det mange gode jazzmusikere. Ta for eksempel bassisten Niels Henning Ørsted Pedersen, som jeg laget plate med i København da jeg mottok den danske Jazzpar prisen for et par år siden. Niels Henning og de andre danske musikerne jeg spilte med var alle svært gode, men jeg synes ikke noen av dem låt utpreget «skandinavisk».
– Bassister og trommeslagere pleier å arbeide tett sammen. Hvem er din favorittbassist så langt?
– Det er svært vanskelig å plukke ut bare én. Jeg kommer til å våkne opp midt på natten og tenke at ’nei, jeg skulle ha nevnt den og den også’. Men hvis du insisterer, så må jeg innrømme at jeg likte å spille med Paul Chambers.

Råkjører

– Du er alltid en elegant herre på scenen…
– Jeg har alltid vært moteløve og interessert i behagelige og fargerike klær. Miles Davis og jeg pleide å gå i de samme klesbutikkene. I 1960 ble vi omtalt i Esquire Magazine, og var de eneste musikerne som figurerte på motelistene deres. Dette ble en slags sport, og vi satte vår ære i å være ’good lookin’’. Jeg tror dessuten publikum liker å se noe elegant, fremfor noe slaskete.
– Miles og jeg drev på med mer sprø ting også. Vi kjøpte hver vår sportsbil. Ingen av oss hadde førerkort eller greie på trafikkregler eller noe. Det endte med at vi kjørte de nye bilene våre gjennom Central Park, og at begge kolliderte med hvert sitt tre. Men det var gøy, ler Haynes.
– Jeg kjører ikke sånn lenger nå. Men jeg har et par biler jeg liker å lufte av og til. Jeg hører derimot aldri på musikk når jeg kjører bil, da mister jeg bare konsentrasjonen. Dessuten skal man lytte aktivt til musikk.
– Hva er ditt viktigste råd til yngre musikere?
– Skal man lære å spille et instrument, så må man ha ørene åpne. Mange unge musikere bruker all sin tid og energi på å lese musikk. De trener øynene sine, ikke ørene. Du vet, alt er så visuelt i våre dager, ’video this, video that’. Men som musiker må man utvikle øret.
Haynes henter også inspirasjon fra andre ting i livet enn musikk:
– Jeg har tre barn, fem barnebarn og mange venner, som jeg elsker å dele tiden med. Jeg driver også med mye annet rart, for eksempel akvarellmaling. Det hender også at jeg ser en god baseballkamp.
75-åringen bor fremdeles i New York, men fortsetter å spille inn plater og turnere.
– Livet er hellig. Man må nyte hvert minutt!
Noe Mr. Haynes tydeligvis gjør.

Plater med Roy Haynes:

«Roy Haynes Trio Featuring Danilo Perez & John Patitucci» (2000)
«My Shining Hour» (Storyville, 1999)
«Te-Vou» (Dreyfus, 1995)
«When It's Haynes, It Roars» (Dreyfus, 1994)
«Out of the Afternoon» (Impulse, 1962)
«Question and Answer» (Geffen) med Pat Metheny
«Trio Music» (ECM) med Chick Corea
«Now He Sings, Now He Sobs (Blue Note) med Chich Corea
«Live at Newport 1963» (Impulse) med John Coltrane
«In Action» (Riverside) med Thelonious Monk
«Jazzmasters #18» (Verve) med Sarah Vaughan
«Charlie Parker 1952» (Apple Records) med Charlie Parker
«The Immortal Lester Young» (Savoy) med Lester Young
+ et par hundre til…

Intervjuet stod på trykk i Jazznytt 2001.

Blindebukk med Paal Nilssen-Love

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Hvis han er med, er bandet sikret energi, og publikum får en rytmisk utblåsning. Han er et råskinn bak trommene, og visste dessuten en hel del om Jazznytts utvalgte haug med rytmesterke plater, - flere av dem godt utenfor det som kalles ”jazz”. Paal Nilssen-Love (født i Molde, julaften 1974) har siden han begynte å spille, drevet med mange former for jazzmusikk, men er særlig kjent for sitt omfattende virke innen fri improvisasjon.

John Scofield:

The Bumper

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

John Scofield kommer rett fra Bare Jazz, der han har kjøpt en plastpose med plater og utbryter: 
- En fantastisk butikk med utrolig hyggelig innehaver! Jeg fikk bl.a. tak i en gammel plate med Stan Getz, pluss Keith Jarretts nyeste og den siste til Pat Metheny, med min gamle venn Bill Stewart på trommer.

Jazznytt møter Scofield på en litt annerledes Europaturné, en turné helt uten konserter, der målet ikke er å spille gitar, men å markedsføre den nye platen ”Bump”. For popstjerner er dette en helt vanlig arbeidsmetode. Scofield jobber også slik nå, via plateselskapet Verve, selv om han er jazzgitarist fra Ohio.

Startet i Oslo

- Aller første gang jeg besøkte Europa var i 1975. Da spilte jeg med trommeslageren Billy Cobham. Han var jo datidens helt innen jazzrock. Første spillejobb var i Oslo, jeg tror stedet hadde et fransk navn ... Chateau Neuf?
- Jeg var egentlig ikke så interessert i jazzrock på den tiden, men elsket blues, jeg elsket Muddy Waters og B.B. King! Jeg likte dessuten ”vanlig” jazz og hadde spilt litt med vibrafonisten Gary Burton.
- I dag, 25 år etter, henter jeg elementer fra både blues, jazz og funk. Det er så mye som ennå ikke er oppdaget innen disse ulike formene for musikk.
De fleste jazzentusiaster vil si seg enige i at det var godt Scofield ikke endte opp som blues-gitarist. Skjønt det er verre å si hva han egentlig er endt opp som. Nå eksperimenterer han nemlig med lydbehandling, ulike ukjente rytmeseksjoner og henter inspirasjon fra god gammel 1960-talls funk, så vel som teknofisert jazzfuturisme.
”The guitarist has long been a purveyor of what are essentially ultra-sophisticated party tunes, [...] aimed at engaging the head while moving the hips...”, skrev Billboard.
”A throw-down, electro-funkified party jam [...] filthy hot and tasty as green onions...”,  mente Down Beat.

Funk og samples
- Noe av utfordringen med den musikken jeg driver med nå, er å få den spennende selv om det bare er én akkord å spille solo over. Når akkordene blir færre, blir grooven viktigere. Her ligger det nye muligheter, for eksempel i samspillet mellom rytmegitar og sampler. Rytmisk kan det ta fullstendig av, men hvis du spiller for mange toner, mister du grooven.
- Det nye albumet mitt er bl.a. påvirket av The Meters og James Brown. Jeg har alltid vært opptatt av den gamle, svarte funkmusikken.
- Blant dagens yngre generasjonen musikere finnes det folk som virkelig gjør meg lykkelig. Eric Kalb er en fantastisk trommeslager som har studert denne funk-tradisjonen. Det er ikke mange jeg kjenner som spiller slik. De fleste trommeslagere jeg har spilt med før, fra min egen generasjon, er jo enten orientert mot moderne jazz eller mot fusion.
- Hva er de mest iørefallende forskjellene mellom din forrige plate ”A Go Go” og den nye ”Bump”?
- Først av alt: ”A Go Go” var ikke en kommersiell idé som plateselskapet fikk meg til å gjøre! Nei, den var et resultat av at jeg elsker trioen Medeski, Martin & Wood og ville spille med dem.
- På ”Bump” er det andre musikere med. Det er det ikke Hammond B3 orgel denne gangen, noe som gir mer rom for gitaren. Jeg er også mer eksperimentell med lyden min og manipulerer den via fotpedaler. Dessuten inneholder platen en del sampling, utført av Mark De Gli Antoni.
- Sampler han det du spiller?
- Nei, Mark lager sine egne samples, forvrenger lyden og behandler den til å passe inn i musikken. Jeg ble oppmerksom på han fordi han laget alle lydene for bandet Soulcoughing. 
- Det at jeg har med en egen mann på keyboard sampler, er en av de viktigste forskjellene fra det forrige albumet. Bassisten Chris Wood medvirker derimot på begge platene, fordi han er en ”supermusiker”, sier Scofield.
- Det dukker stadig opp unge, talentfulle musikere på platene dine. Hvordan klarer du å oppspore disse menneskene, når du hele tiden er på reisefot?
-Vel, når jeg ikke reiser, er jeg hjemme. Familien - kona og to barn - trenger jo noen til å tømme søppel og rydde i haven!
- Jeg hører ikke så mye på taper som folk sender til meg. For å orientere meg, prater jeg med venner og bekjente, hører hvilke unge musikere som er bra og klare for spillejobber.

Deep Banana Blackout
- En av rytmeseksjonene på ”Bump” består av David Livolsi (bass), Eric Kalb (trommer) og Johnny Durkin (congas). Kalb og Durkin spiller vanligvis i funkbandet Deep Banana Blackout, - et ukjent band for de fleste jazzlyttere i Europa, men meget bra og svært funky. Jeg ville spille sånn musikk, så jeg inviterte dem med på min plate.
Scofield kan nesten ikke få fullrost sine unge musikerne og forteller at et par av de andre musikerne på platen - Tony Scherr (bass) og Kenny Wollesen (trommer) - er tilknyttet New York-bandet SexMob. Disse spilte for øvrig i Molde i fjor.
- Jeg hørte om alle disse karene ”just through the grapevine”, for å si det sånn. Ingen av dem er vel egentlig jazzmusikere, men kommer fra forskjellige miljøer som holder på med rock og funk.

”Jam bands”
- Egentlig er ”Bump” laget rundt ideen om et funky ”jam band”. Dette er et nytt fenomen i USA, som i den siste tiden har fått sine egne festivaler, - populære ”jam band festivals”.
- Skjønt Grateful Dead har jo gjort dette lenge, og er kjent for sine opptog av hippiefans, som reiser på kryss og tvers av USA, i hælene på sine helter. Grateful Dead pleide alltid å improvisere under sine konserter og spille lange ”jam sessions”. Dette gjør vi også.
- Så nå er du blitt popstjerne blant 20 år gamle hippiejenter..?
- Nei, selv om jeg nok kunne ønske det! Husk at dette ikke er MTV. Det er alternativ funk musikk som foreløpig bare ungdom litt på sidelinjen kjenner til. Det var etter ”A Go Go” at jeg ble trukket inn i dette, forklarer Scofield og tilføyer en tankevekkende detalj: Publikum på de nye hippiefestivalene kjenner meg ikke fra tiden med Miles Davis, men fra samarbeidet med Medeski, Martin & Wood.
- Apropos Miles. Hvordan kom du i kontakt med ham?
- Jeg ble oppringt og spurt om jeg ville spille med ham. Ikke av Miles personlig, men av en av karene i bandet hans. Saksofonisten Bill Evans og trommeslageren Al Foster, som jeg kjente fra før, hadde vel fortalt Miles om meg.
- Miles var en god bandleder og satte høye standarder. Han betydde mye for min musikalske karrière. Han var dedikert til spontaniteten i musikken og la stor vekt på å få frem særpreget ved musikken vi spilte.
- Du har komponert utrolig mye. Hvordan rekker du å få til dette ved siden av alt annet?
- Jeg skrev spesielt mye på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, men har trappet litt ned nå. Jeg skriver mest for prosjekter, med helt bestemte musikere i tankene.
- Jeg har nettopp spilt inn en ny straight ahead plate også, med mine låter på.  Jeg må innrømme at det er fint å høre dem bli spilt av Kenny Garrett (saks), Brad Mehldau (piano), Christian McBride (bass) og Billy Higgins (trommer).
- Grunnen til at jeg komponerer er simpelthen at jeg liker det. Dessuten må et band ha noe å spille, - gode musikere må ha musikk å bryne seg på.... 

Biografi
John Scofield (f. 1951) er fra Ohio. Han fikk tidlig stor interesse for B.B. King og andre bluesgitarister. Etter utdannelse ved Berklee College of Music i Boston (1970-1973), spilte han med Gary Burton, Mick Goodrick og Gerry Mulligan.

1975-1977 var Scofield medlem av prosjektet til Billy Cobham og George Duke, for så å etablere sitt eget band med Richie Beirach, George Mraz og Joe LaBarbera. I 1980 var han på veien og laget plater med Steve Swallow og Adam Nussbaum. Karrièren fikk et markant løft da han ble med i Miles Davis’ band i 1982. Med denne gruppen besøkte han bl.a. Molde i 1984.

Scofields musikk de siste 15 årene viser et mangfold av stiler fra be-bop og funk, til blues og country, fremført både på elektrisk og akustisk gitar. Noen av de musikerne han har spilt med er Bill Frisell, Pat Metheny, Eddie Harris, Joe Lovano, Marc Johnson og Peter Erskine.

Utvalgt diskografi
”Bump” (Verve, 2000)
”A Go Go” (Verve, 1998)
”Quiet” (Verve, 1996)
”Groove Elation” (Blue Note, 1994)
”Hand Jive” (Blue Note, 1993)
”Grace Under Pressure” (Blue Note, 1991)
”Time On My Hands” (Blue Note, 1990)
”Blue Matter” (Gramavision, 1987)
”Still Warm” (Gramavision, 1985)
”Electric Outlet” (Gramavision, 1984)
”Shinola” (enja, 1981)
”Rough House” (enja, 1978)
”You're Under Arrest (med Miles Davis, Columbia, 1984)
”Decoy” (med Miles Davis, Columbia, 1984)
”Star People” (med Miles Davis, Columbia, 1982).

Erik Smith:

Lys energi

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

Erik Smith ser snill ut der han sitter med den lyse luggen nesten ned i øynene. Men når han dundrer beinharde discogroover med Donna Summer, så ser han nok ikke fullt så snill ut, tenker jeg. Her hjemme kjenner noen ham som ”han som holder takten på direktesendinger på NRK TV”,  andre som forrykende storband trommeslager med Oslo Groove Company eller Jens Wendelboe. Hans teknikk er lysende, han leser noter som ingen andre og han spiller alltid med stor overbevisning. 

Det er som allrounder Erik de siste 15 årene har bygget opp sitt gode rykte. Han har forresten spilt med andre popstjerner enn Donna Summer; Michael Bolton, Neil Sedaka, Art Garfunkel, Randy Crawford og Al Jarreau og Trine Rein, har også fått merke Eriks stødige puls. Han trekker fulle hus på sine tromme ”clinics” og Musikkpraksis’ lesere kjenner ham som fast skribent med spalten ”Tromme Z”.

Det var mye musikk hjemme på Hønefoss. Far spilte trompet og trommer, mor spilte piano og sang, bror spilte bass. Erik ville også være med, men rakk ikke ned til pedalene på farens trommesett. Som 3-åring begynte han derfor å hamre på lekene sine. Etter en stund tok han patent på sitt eget lille trommesett av blomsterpotter og kaffebokser. Han stakk to lange pinner ned i to tomme pilsflasker, og fikk ”stativer” til to lekecymbaler. Han sleit ut flere slike. 

Faren hadde masse plater, fra Boston Pops Orchestra og Count Basie til ”Aida” av Verdi. Etter å ha fått undervisning i klassisk piano, begynte Erik å spille trommer i en trio med faren sin og en trekkspiller. Den første jobben var på Sunvolden hotel der de spille alt fra gammaldans til gammalrock. På 12-års dagen fikk Erik en plate som het ”Buddy Rich plays and plays and plays”. Da var det gjort.

– Hva er de viktigste egenskaper en trommeslager må ha?

– Et ønske om å spille, en glød. Det er selve grunnlaget. Man må også ha de grunnleggende egenskapene som stø time, god presisjon og evne til å spille avslappet. Oppfatningen av hva stø time er, kommer jo an på hva slags bakgrunn man har. Jeg begynte jo med jazz, der timen er litt friere enn i rock og pop. Derfor måtte jeg nok jobbe mer med å få bedre time enn med å få bedre teknikk. Jeg kjøpte meg tidlig en trommemaskin og brukte den som en slags ”avansert metronom”. Det ble redningen for meg. En trommemaskin kan man jo jobbe med på så veldig mange måter, for eksempel programmere den til å spille perkusjon og tøffe looper. Dette hjelper til å få den perfekte timen inn i systemet. Det er uansett lurt å ha øvet med trommemaskin når man skal spille med klikk, for eksempel i studio. Men det er jo ikke alt som fungerer musikalsk med klikk heller. Når man får litt trening, så blir man i stand til å spille litt friere med klikket, og bare ha det som en guide, uten å følge det helt slavisk.

– Du har spilt mye på TV. Blir du svett i hendene før en direktesending?

– Jeg var jo litt nervøs i begynnelsen, med ikke nå lenger. Når jeg sitter der før lampa lyser, så tenker jeg at jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn det jeg kan. Man kan jo ikke plutselig bli 50% bedre enn det man er, akkurat der og da, bare fordi man er på TV! Sånn er det jo i studio også. I begynnelsen, når man er litt urutinert, så er det fort gjort å bli stressa når man får mikker på trommene og hodetelefoner på ørene.

– Hva øver du på, når du øver?

– For meg henger musikk og teknikk nært sammen. Derfor blir teknisk og musikalsk øving to sider av samme sak. Man kan ikke bare øve på det ene, for så bare å øve på det andre. Disse egenskapene må utvikles parallelt. Trommeslageren Steve Smith [ikke i familie med Erik!] beskriver dette fint når han sier at ”bra teknikk og koordinasjon utvider kanalen som musikken kan komme ut av”.

– Jeg kan sitte og prøve å finne lure måter å komme rundt trommene på, men har alltid et musikalsk mål med øvelsen. Jeg setter meg gjerne ned med en programmert loop på øret og øver enkle groover i ulike tempi og stiler. For det er jo faktisk det man som regel blir oppringt for å gjøre. Det at man er i stand til å spille en liten flashy trommesolo, eller legge inn litt av seg selv her og der, er jo bare en bonus.

– Du har spilt mye i storband. Hva er trommeslagerens rolle der?

– Trommeslageren i et storband er sjefen for tempo og feeling, spesielt for rytmeseksjonen og leadblåserne. Et problem man må lære seg å takle er at mange blåsere liker å ligge bak beatet. Ikke fordi de ikke greier å spille i time, men fordi de har tekniske og lydmessige utfordringer som gjør at de ikke får forberedt tonen tidlig nok. Når 13 blåsere henger etter, kan det for trommeslageren være som å stå til knes i en myr. Veldig slitsomt! Da gjelder det å spille tydelig og gjøre det lettere for dem.

– Henger ditt valg av cymbaler sammen med dette?

– Her er jo valg av ridecymbal viktig. Mange storband-trommeslagere bruker ridecymbaler som er tykke og tunge. Men disse kan etter min smak bli litt for smale i lyden. Jeg bruker vanligvis en 20” eller 22” Zildijan Medium K Custom. Jeg liker at en ride har litt under- og  overtoner, men at den samtidig har en definert og tydelig klang. Generelt er det jo måten man spiller ridecymbalet på, som er det avgjørende. Peter Erskine har en hel video om dette!

– Før utviklet man trommemaskiner for å spille likest mulig en trommeslager. I dag spiller noen trommeslagere som trommemaskiner…

– En ung drum’n bass trommeslager som heter Zack Danziger driver med det. Han spiller på et mini trommesett og har vært med på å utvikle noen nye, små cymbaler for Zildjian som heter Remix. De låter som på loops, litt sølete. Loops er jo noe de fleste har kastet seg på. Jeg synes det er artig å bruke impulser fra det nye, men jeg ser ikke noen grunn til å kopiere de groovene der for mye.

– Noen trommeslagere har ”noteskrekk”. Hvordan blir man bra på notelesing?

– Det som er problemet for musikere med noteskrekk er at de ikke har kommet i gang med det tidlig nok. Men det er likevel ikke for sent. Det er bare å kjøpe en grunnleggende notelærebok og lære seg tegnene, de ulike noteverdiene, pausene osv. Noter er som enkel matematikk. Det er nyttig å kunne.

– Jeg begynte tidlig å lese noter for piano. Med noter for trommer skjønte jeg tidlig at det var viktig å vite på hvilken linje de ulike instrumentene var skrevet ut. Det har med gjenkjennelse å gjøre og det er noe man må gjøre jevnlig for å holde det ved like. Når jeg spiller sitter jeg ikke å leser hver note, men kjenner igjen figurer. Etter hvert tenker man ikke mer over det enn om man skulle ha lest en bok. For øvrig  er det jo sjelden man får servert en innviklet stemme for trommesett, der man skal spille eksakt det som står. Som regel er det et forslag til groove og noen unisone figurer sammen med blåserne. Noen storbandnoter kan jo være litt mer kompliserte.

Jeg husker jeg var glad jeg kunne lese noter en gang på Maijazz i 1993. Da hadde saksofonisten og bandlederen Andy Sheppard skrevet noen vanskelige arrangementer for et sammensatt storband. Et ungt lokalt komp, som ikke hadde spilt i storband før, viste seg å ikke være helt komfortable med oppgaven. Frode Berg på bass og jeg ble oppringt og gjorde jobben, nesten uten prøve i det hele tatt. Hadde jeg ikke lest bra noter da, så hadde det ikke gått. Notelesing er faktisk noe av det jeg lever av.

– Hvem er dine trommehelter?

– Buddy Rich er nok den største. Han var en kompromissløs musiker og gjorde sin greie hele veien. Han øvde aldri, men hadde idéene og kunne gjennomføre dem. Han kunne alltid tilføre musikken noe med sin fantastiske teknikk og sin uanstrengte spillestil. [Erik blir ivrig]. Se for eksempel på grepet hans rundt stikkene. Noen unge folk avfeier det han drev med som ”show off”. Men man må huske at Buddy Rich var den hippeste pop- trommeslageren i verden når han spilte med Artie Shaw og Tommy Dorsey. Buddy Rich var sin tids Jeff Porcaro!

– Buddy Rich hadde jo rykte på seg for å være en tøffing. Men han var jo født inn i show bransjen på Broadway. Turnerende foreldre gjorde at han ikke fikk noen skolegang. Han var genial innen musikk og dans allerede da han var barn. Med et slikt nivå så godtok han ikke noen form for slendrian. Slik var jo andre stjerner også, for eksempel Leonard Bernstein. 

– Jeg organiserte en tribute konsert i Oslo med Buddy Richs musikk, sammen med Jens Wendelboe for noen år tilbake. Jeg ledet bandet, annonserte låtene og NRK radio gjorde opptak. Det var stort å få gjøre det.

– Etter Buddy Rich begynte jeg å høre på Peter Erskine, særlig det han spilte inn med Maynard Ferguson og Weather Report. Etter hvert har jeg vært så heldig å blitt kjent med ham. Jeg har besøkt ham i Los Angeles. Han ringer meg når han er i Oslo, sist da han spilte inn plate i Rainbow Studio. Erskine er blitt et forbilde for meg, ikke bare spillemessig, men også menneskelig. Han er en stor inspirator, utrolig kunnskapsrik, skriver musikk og driver eget plateselskap.

– Steve Gadd er nok den trommeslageren jeg har studert aller mest. Jeg var helt hekta da jeg var 17-18 år. Det var noe med musikaliteten, grooven, lyden og måten han bygget opp en enkel poplåt på, som tiltalte meg. Gadd lager alltid en helhetlig komposisjon når han spiller. Det er en dypere mening med det han gjør. Jeg husker at ”Aja” med Steely Dan gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tittelsporet med Gadd på trommer var first take. Det var sensasjon! Det hadde aldri skjedd før på en innspilling med Steely Dan. De gutta der tynet vanligvis musikerne sine med 70-80 take på én og samme låt.

– Senere ble det Dave Weckl, som jeg også har lært å kjenne personlig. Weckl kom som en kule på midten av 1980-tallet, da verden trengte en ny trommehelt etter Steve Gadd. Weckl var rett mann, på rett plass, til rett tid. Han videreførte Gadd og ble på rekordtid en av de mest brukte studio trommeslagerne i New York. Det hjalp jo også at han spilte med Chick Corea på den tiden. Fra å nesten bare å ha øvet og trent i helsestudio, virker det som han nå har blitt litt mer moden nå. Som mange andre kjente amerikanske trommeslagere, har han studert med pedagogen Freddie Gruber. Hans filosofi dreier seg om problemstillinger knyttet til trommeslagerens fysiologi og evne til avslapping. Jeg tror Weckl har fått noen tips av Gruber. Jeg hørte ham i Los Angeles, han hadde et enklere oppsett, det var løsere og friere og det groovet mer enn før!

– Er du bare orientert mot amerikanske trommeslagere?

– Jeg begynte jo med Buddy Rich, den mest amerikanske trommeslageren av dem alle. Fra ham var det naturlig å fortsette i USA. Jeg kommer fra storbandjazz og ikke fra Beatles og Rolling Stones. Jeg har heller ikke noe nært forhold til folkemusikktradisjonen i Norge. Men uansett respekterer jeg alle som har evne og vilje til å gjøre noe med musikk. Det er en brokete vei å gå.

Jeg er i underholdningsbransjen. Det betyr ikke at man behøver å kjøre stand up show hele tiden, men hele uttrykket man gir, både musikalsk og visuelt, er utrolig viktig. Det hjelper ikke at man spiller kjempebra, hvis man ser ut som man er i begravelse! Noen har sagt at jeg ser alvorlig ut når jeg spiller, men jeg tror jeg greier å være engasjere meg og være så energisk at det forhåpentligvis gir publikum noe.

– Beskytter du deg mot øresus?

– Man skal være forsiktig. Jeg har blitt flinkere til å beskytte ørene mine. Jeg bruker noen nye øreplugger fra Shure, et øre-monitorsystem. De er veldig bra. Du har en liten kontrollboks og lager din egen miks med den og beskytter ørene samtidig. Man får studio lytting og blir mindre sliten i øra etter spillejobben. Jeg bruker dem hele tiden.

– Hvem drømmer du om å spille med?

– Det er mange! Jeg skulle gjerne ha spilt med Chick Corea, Michel Brecker, Count Basie bandet, Sting, Peter Gabriel... Dette er jo ambisiøse tanker, men det er jo den type musikalske situasjoner jeg drømmer om å komme i.

– Hva bringer fremtiden?

– Jeg jobber med å sette sammen et nytt band i eget navn. Jeg har fått en del erfaring hva gjelder det organisatoriske. Det gjelder dessuten å og plukke ut de rette musikerne. Jeg har begynt å skrive litt musikk. Trommespill har så mye i seg og kan være både musikalsk spennende og underholdende for publikum. Hvis man for eksempel ser på gamle filmopptak med Buddy Rich, Gene Krupa, så var jo de hovedattraksjoner og deres show ble sendt i beste sendetid på TV.

– Har du noe råd til unge trommeslagere?

– Oppsøk alt som har med trommer å gjøre; konserter, plater, bøker, blader, videoer. Jeg har lært mye av å se på trommevideoer. Men det er viktig å vite hvordan man skal se på dem. Noen kjøper jo bare alle videoene til Dave Weckl og tror at det som er der, er det eneste riktige i verden. Det gjelder å ta med seg idéer fra mange forskjellige kilder og trekke ut essensen av det den enkelte trommeslageren står for.

– Dessuten: Ta på alvor det du velger å gjøre og ha struktur på det du jobber med.

– Hvordan var det å spille med Donna Summer?

– Det var utrolig gøy. Vi spilte én uke i Monaco. Det var et svært orkester med rytmeseksjon, blåsere og strykere. Donna Summer er jo fremdeles en stjerne og en millionbedrift. Jens Wendelboe har vært orkesterleder for henne i 4 år og har reist verden rundt. Det var artig å være en del av et stor pop produksjon med alt fra bodyguards til limosiner. Midt oppi all viraken sto det plutselig klart for meg at jeg var en liten, men veldig viktig brikke i showet. Hvis jeg ikke gjorde jobben min, så ble det jo ikke noe disco groove! Da ville alt falle sammen.

– Har du lært mye av å høre på plater?

– Det å studere og kopiere trommeslagere driver jeg ikke så mye med lenger. Jeg har lært mye av å høre på musikere som ikke er trommeslagere, for eksempel Chick Corea, Keith Jarrett, Michael Brecker, Anthony Jackson og Will Lee. Disse angriper musikken på en spennende måte og får det til å fungere.

– Nå hører jeg på musikk for å kose meg, musikk der trommer ikke er fremtredende i det hele tatt. Jeg kan for eksempel høre på Barbara Streisand i timevis. Det gir meg vel så mye som å høre på trommeslagere…

UTVALGTE PLATER MED ERIK SMITH 
Oslo Groove Company ”Anno 1990”(1990)
Oslo Groove Company ”Live” (1996)
Jens Wendelboe Big Crazy Energy band vol. 1 og 2
Crazy Energy Jazz Quartet (1996)
Crazy Energy Jazz Quartet ”Get Crazy”(1998)

ERIK SMITH ANBEFALER
Buddy Rich: ALT!!
Louie Bellson: ”In London” og ”Sunshine Rock”
Max Roach med Clifford Brown: ”Study in Brown”
Peter Erskine med Maynard Ferguson: ”Carnival” og ”New Vintage”
Peter Erskine med Weather Report: ”8:30” og ”Night Passage” 
Steve Gadd med Chick Corea: ”The Leprachaun”, ”Friends” og ”Three Quartets” 
Steve Gadd med Al Jarreau: ”This Time”
Steve Gadd med Tom Scott: ”Apple Juice”
Dave Weckl med Chick Corea Acoustic Band ”Alive” 
Dave Weckl med Michel Camilo: ”Rendezvous”
Dennis Chambers med John Scofield: ”Blue Matter” og ”Loud Jazz”
Dennis Chambers med Haakon Graf: ”Good Groove”
Vinnie Colaiuta med Randy Waldman: ”Wigged Out” 
Vinnie Colaiuta med Buel Neidlinger ”Big Drum”
Vinnie Colaiuta med Frank Zappa ”Joes Garage 1 og 2”

Intervjuet sto på trykk i Musikkpraksis mars 1999.

Ingar Zack og Sverre Gjørvad:

En trommis og en slagverker

TEKST: TORSTEIN ELLINGSEN

To jazztrommeslagere setter seg for første gang ned ved samme trommesett. Så dundrer de løs med fire trommestikker. Men ikke uten mål og mening. Nei, de hører på hverandre, stopper opp litt og klarer etter kort tid å skape noen små, fine melodier.

– En slagverker er en solist som alle andre musikere og skal ikke bare sitte å spille komp hele tiden. Det er mange innfallsvinkler til det å spille solo. Jeg tenker form, og ønsker å lage en ny komposisjon hver gang. Men i den åpne, improviserte musikken jeg holder mest på med nå, så er det ikke avtalt på forhånd hvordan soloene skal forløpe. I duoformat kan dette fungere som en samtale mellom to mennesker, forklarer Ingar Zack og fortsetter:

– For øvrig er det veldig sunt å tvinge seg selv til å spille solo, også på kvelder der man kanskje ikke har så veldig lyst til nettopp det, sier Ingar.

– Trommespillet skal ideelt sett alltid være så interessant at det kunne ha vært en trommesolo. Dette er en stor utfordring og avhenger av de rammene man har satt seg selv i. Dingobats er et ensemble som spiller relativt gjennomarrangert musikk. Der liker jeg å spille enkelt og la det som ligger i komposisjonen komme tydelig fram. Når jeg spiller solo, lar jeg meg gjerne inspirere av ideene til de andre i bandet, - rytmer eller harmonier de nettopp har spilt. Da blir ofte resultatet mer sammenhengende, sier Sverre Gjørvad.

Når vi kommer inn på spørsmålet om hvordan et trommesett ideelt sett skal låte, kan Jazznytt konstatere at kun Sverre betegner seg som ”trommis”. Ingar synes ”slagverker” er mer dekkende for sin virksomhet.

– Jeg vil gjerne spille på et trommesett som jeg blir overrasket av. Det er kjedelig å spille på noe som ikke responderer, sier Sverre, som liker å ha en stor basstromme og cymbaler med mye klang og overtoner i.

– Grensene mellom ”trommer” og ”perkusjon” er glidende for meg. Trommer må ikke låte for stræit! Med mitt oppsett søker jeg å kunne spille på et stort spekter av lyder, som er rike på overtoner og er fulle av kontraster, sier Ingar.

Både Ingar og Sverre er komponister og mener trommeslagere paradoksalt nok gjerne lager svært melodiske komposisjoner. Begge bruker både trommer og piano når de komponerer. Ingar har holdt mye på med norsk folkemusikk og har pleid å synge når han skal lære sine medmusikere en ny melodi.

– Trommeslagere følger ikke alltid de harmoniske reglene. Noen ganger kan det faktisk være en fordel ikke å være så dønn skolert i hvordan de ”riktige” akkordene skal låte. Arrangementene kan derfor låte litt friskere, når en trommeslager har skrevet dem, mener Sverre, som snart kommer ut med egne komposisjoner på plate.

Dumbo
Tilslutt vil Jazznytt ha noen av deres forbilder på blokka. Raymond Strid (en tidligere svensk gymlærer!) og tyskeren Paul Lovens er kanskje ikke så kjente her hjemme, men er noen av Ingars nye trommehelter innen friimprovisert musikk. Ingar og Sverre er dessuten raskt enige om at Jon Christensen har vært viktig:

- Jon fargela musikken på en ny måte. Han spiller annerledes. Dessuten er han utrolig musikalsk og kan lytte til andre med ører så store som Dumbo, smiler Sverre, men tilføyer at Jon igjen nok var påvirket av Tony Williams og andre av datidens amerikanske trommeslagere.

– Audun Kleive og Steve Gadd er også forferdelig bra trommeslagere, avslutter Sverre.

Ingar Zack er fra Oslo og er utdannet ved jazzlinja i Trondheim. Han er aktuell på plate med gitaristen Derek Bailey og med folkemusikkgruppene Chateau Neuf Spelemannslag og Harnihomba. Han spiller også med gitaristen Ivar Grydeland og med gruppene Tri Dim og No Spaghetti Edition. Han driver plateselskapet SOFA, som satser mye på import av improvisert musikk til utlandet.

Sverre Gjørvad er fra Porsgrunn og er også utdannet ved jazzlinja i Trondheim. Han kommer ut med sin egen debutplate i september, der hans komposisjoner og tekster av forfatteren Jan Kjerstad tolkes av blant andre Live Maria Roggen. Han spiller dessuten i Dingobats, som utgir plate og drar på Norgesturné for Norsk jazzforum til høsten. Sverre er også en mye brukt musikkpedagog.

Intervjuet stod på trykk i Jazznytt 2001.